Nå skal jeg blogge:) her er bakgrunnen!

Hei alle sammen!
Hyggelig at du har lyst til å ta en kikk på min blogg. Litt om min bak grunn og hvorfor jeg vil blogge om dette.

I desember 2007 kjente jeg ved en tilfeldighet en kul i det venstre brystet i dusjen. Jeg var da akkurat blitt gravid. I januar gikk jeg til fastlegen min som henviste med videre til brystdiagnostisk senter i Drammen. Her tok de ultralyd og biopsi, den viste ikke noe tegn til kreft. Jeg var også inne til en samtale med kirurg som kjente på kulen og målte den. I april var jeg inne til en kontroll time hos samme kirurg, han målte igjen og bare kjente på den. (ingen flere prøver). Men den hadde vokst! I juli var den stor og begynt å gjøre litt vondt, jeg tok kontakt med de selv og da var jeg bekymret blant annet for kreft og amming. Hadde sa samtale med en annen kirurg som også bare målte og kjente på min store svulst på 10 cm og bare beroliget meg med at dette var ikke farlig......

Så 9 august kom vår lille solstråle Noah-August, vi hadde en flott fødsel vi var stolte og lykkelige:) Jørgen var hjemme i to uker hvor vi koste oss med babyen og storesøster. Men så fikk både baby og jeg feber og vi dro på sykehuset en tur. Der ble fokuset veldig på meg og min monster kul på brystet. Gynekologen vi pratet med ordnet en haste time på brystdiagnostisk. Jeg var ikke bekymret for noe annet enn at jeg kanskje måtte operere den bort og at da måtte jeg slutte og amme. Der fant de straks ut at det var kreft, bryst kreft. Et skikkelig slag i magen i vår lykkelige tilværelse!

Masse undersøkelser og mye kaos...så fant de ikke noe spredning til resten av kroppen. Men kreft i begge bryst og til lymfer i armhulen. Videre oppfølging ble på Radiumhospitalet. Jeg begynte med cellegift 6 kurer, svulsten minket, men så økte den igjen. Da ble jeg haste opperert, noe jeg synes var skummelt og skremmende! resultater av operasjonen viste at all kreft i armhulen var borte, og vi fikk beskjed om å dra hjem for å skåle. Sårene skulle gro litt til og så var det stråling i 5 uker. I forberedelsene til strålingen ble det tatt en ct for å lage en modell av overkroppen min. Vi fikk en tlf av legen som ikke var god.....og enda verre var møte med ham dagn etter på. Mitt verste mareritt var blitt virkelig, spredning til lungene. Målet med behandling var ikke lenger kurativ men livsforlengende! hjelp, alt raste for oss...ubeskrivelig vondt....alle mine drømmer og håp for fremtiden ble tatt fra meg ved bare noen enkle ord.

Det gikk en noen dager med angst, tårer og kaos....før vi reiste oss igjen, dette skulle ikke knekke oss! Jeg og Jørgen ble så sterk, vi fikk en sånn kraft og indre ro som jeg ikke hadde hatt før. Dette skulle vi klare og målet er å leve et langt liv sammen med mine kjære:) Jeg tror den styrken som vi fikk og følte kom fra oss selv med hjelp fra alle dere som tenkte på oss og sendte gode tanker. Tusen takk..dere aner ikke hvor godt gode tanker gjør, så send oss mer det setter vi veldig pris på!

Men det stopper jo ikke her..vi tok kontakt med balder klinikken og legen Bernt Rognlien. Han driver med alternativ medisin og har hjulper oss masse. Med masse tabeletter som jeg tar og kostholdsendringer. Han satt oss også i kontakt med en professor på Ullevål som kikket på saken og vi driver og snuser på USA, et sykehus der som kan hjelpe oss.

I går kom det en ny homp i veien for oss, vi var på Radiumen og fikk dårlig beskjed igjen. Ct bildene viste at det er spredning til lever og skjelett. Det var tøft og høre det, men før vi gikk inn hadde vi bestemt oss for at dette skal ikke sende oss i kjelleren så lenge bare litt, så skalvi reise oss igjen. Det gjorde vi raskt! Det er ingen ting som skal får knekke oss! Neste fredag skal jeg ta mr av hele kroppen, i narkose pga klaustofobi. Ryggen verker så må sjekke ut det.

Vel, dette var langt, men nødvendig med litt bakgrunn synes jeg. Som sagt denne bloggen er for venner og familie som vil følge vår kamp. Jeg bruker masse krefter hver dag på å være positiv og ikke la meg knekke. Jeg merker at det er tungt å skulle holde alle oppdatert på alt, det skjer så mye hele tiden og for hver gang jeg forteller om ting så er det jo terapi men også belastende. Det er ikke hele tiden jeg orker og prate om det. Så da er det lettere med en blogg, da forteller jeg ting her og dere som vil kan følge med. Så kan vi prate om det, men da har dere detaljene her. Så jeg tror dette blir bra!

Tusen takk for alle som støtter oss og tenker på oss! Det er vi takknemlige for!